Sommerens avskjed kan snart konstanteres, og ved sesongens endte kapittel vil jeg personlig fastslå det med en aldri så liten lettelse. For all del, å kunne spankulere langs havet i bermudashorts, linskjorte og lave tøysko og nyte et beskjedent vindkast i ny og ne er opplagt en behagelig seanse, men da jeg mot tampen av sommeren oppdaget at sommerens lavgir hadde resultert i en viss fysiologisk proporsjonsendring, endte sommeren for min del. Om sant skal sies, fristet kabelknyttede ullgensere i større grad, da skjortestørrelsen omsider måtte opp til vurdering. Å se frem til høsten har aldri vært noen internalisert tradisjon for min del, men mytene om høstens kjedsommelige fargetone og utstråling vil blottes for sannhet i år. At farger og kontraster skal bannlyses på høst- og vinterstid er en ulogisk (u)kultur som har blitt praktisert alt for lenge, og ærlig talt: Bladene på trærne er da vitterlig mer fargerike om høsten, er de ikke?
